Skal prøve å gjøre dette veldig enkelt, om du er mer interessert les videre nedover. Les og husk de fire første punktene!
plystre/fløyte
Løp bort fra hunden, mens du gjør deg interessant, morsomme lyder etc.
Masse lek med verdens beste belønning (ofte draleker, evt. godbiter som kyllingkjøttdeig, leverpostei, ost, pølsebiter, kattemat på boks, osv.)
Gjenta maks to ganger per tur.
Mål: At hunden kommer direkte til deg når du kaller på den uansett forstyrrelse.
Hvorfor: Nødvendig for å ha hunden løs, når du skal ha bånd på den, når det kommer folk, hunder, biler, syklister, eller annet hunden vil bort til, men ikke skal bort til.
Grunnlag:
At hunden er positivt trent, en hund som er trent med straff ønsker ikke å komme tett på eier.
Bruk hundens mat forsiktig, isteden for å gi den alt gratis i en skål, ta det med på tur og gi en fôrkule hver gang hunden tar kontakt, evt. bland ut fôret med godbiter. Da vil hunden holde seg i nærheten, og stikke innom deg innimellom.
Hunden må kunne ta kontakt ved forstyrrelser. Gi godbit for at hunden ser på deg, ser på forstyrrelser eller ser tilbake på deg etter at den har sett på forstyrrelsen, da vil forstyrrelsen forbindes med godbit hos matmor/far.
En høy lys innkallingslyd, helst en fløyte, den er lik uansett om du er sint, stressa, redd, glad, forvirra osv. den blir heller ikke tørr på leppene, og når langt. Plystring fungerer også bra.
Ha på hunden en langline i starten så du kan stoppe den om den ikke reagerer på innkallingslyden.
Start enkelt, eksempel på gradvis kan være: inne i stuen, utvid til hagen, en lekeplass i nærheten, i skogen, mens hunden lukter på noe, når den ser folk langt borte, når den ser hunder langt borte, når hunden begynner å gå mot noe interessant, når den løper mot noe interessant. Husk å være lenge på hvert steg til hunden bråsnur uten å tenke seg om,
Belønn med verdens beste belønning hver gang, om den bare får belønning av og til, vil den bare komme av og til.
Maks to ganger per tur, her gjelder det med kvalitet foran kvantitet, du skal jobbe for å gi hunden en god belønning, og hunden går lei om du maser.
Lykke til!
Dra lek og å jage draleken er å foretrekke.
Husk at hundene synes det er gøy å «vinne» drakampen innimellom;)
På bildene viser Celine og Toya hvordan det skal gjøres.
Jeg skal være helt ærlig å si at jeg har trent svært lite båndtrening med lille Luna. Stort sett alle turene vi går er hun løs og får springe med andre hunder. Jeg har hørt rykter om at i Norge er hunden «oversosialisert» fordi eiere legger så stor vekt på at hundene må få treffe andre hunder når de er små. Jeg har selv lagt stor vekt på at hun får treffe nye hunder omtrent hver dag og at hun skal få være løs – så naturlig og fri som mulig. Jeg har alltid tenkt at det ikke er for sent å lære henne å gå pent i bånd sånn etter hvert…
Hun trekker en del i båndet pr. dags dato, men kun når hun går tur med andre hunder. Da kan hun trekke til hun hoster selv om hun har sele på seg. Ettersom båndtreningen er lett å få til og går bra når hun er alene, så er det båndtrening «med fortyrrelser» vi må trene mest på. Jeg har som regel flere hunder enn henne med meg når jeg går tur, men jeg har innsett viktigheten med å gå mye tur alene med henne. Foreløpig i båndtreningen konsentrerer jeg meg om følgende punkter:
1. Trene når hun har fått ut den det meste av energien, og ikke har et stort behov for å løpe rundt og få raptuser.
2. Belønne hver eneste gang hun kommer til meg frivillig på tur, uansett om hun er alene, med andre hunder, i bånd eller løs. Dette vil føre til at hun etterhvert går mye i nærheten av meg, og blir oppmerksom når jeg stopper opp osv. Dette vil overføres til båndtreningen selv om vi har trent på det når Luna er løs.
3. Når hun drar i båndet, stopper jeg opp og venter til hun snur seg mot meg. Da sier jeg «BRA!» eller klikker, og beølnner henne.
4. Jeg belønner Luna også når hun går med slakt bånd noen skritt, slik at hun ikke tror hun må først gjøre båndet stramt for å få belønning.
5. Jeg tar hensyn til hennes dagsform og hvor påvirket hun er av miljøet vi trener i. Det er lurest å starte treningen i kjente miljøer der hvor hunden kan slappe av. Da er det lettere for hunden å ta kontakt med eieren.
6. Jeg belønner først og fremst for slakt bånd, men er forsiktig med å ikke belønne at hun holder kontakt med meg flere skritt. Dette kan føre til at hunden går med kontakt store deler av turen, og da får ikke hunden slappet av og kost seg på turen.
7. Det hender at hunden trekker voldsomt i båndet dersom den må på do. Det kan derfor være lurt å forsikre seg om at hunden har gjort sitt fornødne før treningen.
8. Luna må være rolig og fokusert på meg før hun kan komme ut døren. Et par belønninger for ro og fokus før og etter vi går gjennom døren sørger for dette. Denne treningen forebygger situasjonstress som hunden bygger opp med forventningene hunden får for å gå tur. Dette stresset eller eventuelt roen hunden har når den går ut døren, tar den med seg på turen. Dette har betydning for båndtreningen senere.
Lille Luna er under opplæring, og det blir spennende å se hvor fort hun lærer båndtreningen! Jeg må nok gå mye mer tur i bånd enn det vi gjør den dag idag. Vi prioriterer alle litt forskjellige ting når i har valper som skal oppdras, og jeg har fokusert på helt andre ting enn båndtrening. Her finnes ingen fasit, men det er en god regel å legge mest tid og arbeid der hunden skal fungere store deler av tiden.
Det å kunne kalle inn hunden og stole på at den kommer, er noe av det viktigste i et hundehold. Det finnes mange meninger og teorier om hvordan man skal trene innkalling, og i dette innlegget skal jeg diskutere noen av dem. Jeg konsentrerer meg om bruk av straff vs. bruk av belønning i treningen.
1. «Hunden SKAL komme når jeg har bedt den om det!»
Uansett hvordan man velger å trene hunden så er jo dette målet, at hunden skal komme når vi roper på den. Metodene for å nå målet er jo omdiskuterte, men personlig er jeg glad for å lese at mye av den nyere hundelitteraturen fokuserer på mer positive treningsmetoder. Jeg leste en gammel bok fra 1967 » Schäferhunden» a B. Rasmussen og O. Bertelsen, og her kommer det ikke som et sjokk at man skal filleriste valpen fra den er liten av så den aldri tør å stikke av… da trenger man kanskje ikke så mye innkallingstrening?
Et aldri så lite sitat fra boken:
» «Så lenge schäferhunden er hvalp og unghund kan man straffe den slik moren gjør når hvalpene er meget små. Hun tar dem i nakkeskinnet og rister dem. Da blir hunden flau fordi den forstår at den har gjort noe galt, for det lærte den av moren».
(B. Rasmussen og O. Bertelsen, s. 121, 1967)
Flere har kanskje hørt at man skal kjefte på hunden dersom den ikke kommer med en gang man roper på den. Hunden snuser og springer rundt og du roper og roper. Etter en lien stund kommer hunden til deg og du kjefter og smeller. Dette er den beste metoden å lære hunden å IKKE komme til deg når du roper. Den vet ikke hvorfor du er sint, og vil forbinde det å komme til deg med ubehag. Da vil den sannsynligvis la være komme til deg neste gang, eller komme sjeldnere og sjeldnere.
Hunden kom ikke til fordi den ikke har trent nok på denne situasjonen, ikke fordi den var frekk og rampete eller fordi den ikke respekterer deg. Dette har nyere litteratur heldigvis fått med seg, og inkalling er kanskje den øvelsen hvor man får dårligst resultat av å bruke kjeft, straff, korreksjoner aller hva man måtte kalle det for. Noen har kanskje sett innkallingstrening ved hjelp av et fjernstyrt strømhalsbånd? Her roper eieren på hunden, og dersom hunden ikke umiddelbart løper til sin eier, strømmes hunden kontnuerlig. Når hunden prøver å komme seg vekk fra strømmen og løper mot eier, stoppes strømtilførselen. Hunden lærer at det å løpe bort fra eier når eier roper gjør vondt, og det å løpe mot eier får smerten til å opphøre. Slike inhumane og heldigvis i Norge ulovlige verktøy, er sørgelige og helt unødvendige.
Man skal ikke tvinge hunden til å komme ved å slepe den i linen sin eller gå bort å hente den. Det som er lurt er å innse at situsjonen var for vanskelig, og heller vente til hunden kommer av seg selv. Har man en langline kan man enkelt stoppe den så den ikke kommer videre dit den vil og øke sjansene for a hunden kommer til deg. Når hunden kommer, belønner man den uansett hvor lang tid den brukte. Eieren har ansvar for å legge opp treningen slik at hunden lykkes, og dersom hunden ikke klarer det, er det ikke dens feil. Så hvordan skal man belønne da? Hvordan skal man trene inkalling?
2. » Må jeg belønne HVER gang? Må jeg alltid ha med godbiter?»
Svaret er enkelt: JA! Belønner man skikkelig hver gang hunden kommer når man kaller den inn, vil den også komme hver gang man kaller den inn. Belønner man av og til, vil den bare komme av og til. Jeg forstår at det kan være en sjokkerende tanke at man hele resten av hundens liv skal ha godbiter på seg, og at det da kan virke om den aldri blir ferdig trent. Man blir vant til å ha med seg godbiter, og det kommer et punkt hvor man føler seg naken uten. Hunden skal synes det er gøy, og helst eieren også.
Rekkefølgen i innkallingstreningen blir slik:
1. Lyd (plystre, rope, fløyte)
2. Eier springer fra hunden mens eier lokker med høy glad stemme
3. Belønningen leke/mat kan gjøre synlig mens man springer alt etter hvor ang man har kommet i treningen.
4. Hunden får skryt og leke/godbit når den kommer til eier. Belønningen bør vare en stund. Altså mer enn 15 sekunder.
Hva er en god belønning?
Leker og leking
Det hunden din setter stor pris på er en god belønning. Dersom hunden din liker å leke ute, kan leke som belønning være det lureste. Leken bør være myk og god å bite i, og lett å ha drakamp med. Fordelen med en draleke er at hunden får belønningen hos deg, og får gode assosiasjoner med at det er gøy å være tett inntil sin eier. Leker man kaster slik som ball kan være bra belønning det også, men da skal man være obs på at man kan få effekten at hunden går et par meter fra deg i forventning om å få ballen kastet og at den blir belnnet for å springe fra deg. Det er viktig å kjenne sin egen hund og finne ut hvilken måte den liker å leke på. Noen hunder liker å jage noe som blir dratt langs bakken, noen liker en heftig drakamp, noen leker mer med potene og biter så vidt i leken. Hunder leker forskjellig, men så lenge hunden synes det er gøy så er det det som teller. Leken du bruker til innkalling bør ikke være tilgjengelig for hunden utenom i treningssituasjoner som belønning.
For å gjøre det ekstra spennende for hunden kan man løpe fra den når man roper. Dette vil i de aller fleste tilfellene gjøre slik at hundne kommer løpende imot deg i stor fart. Den vil da i de fleste tilfeller (særlig hvis den har trent på å leke) ta imot en leke og synes det er gøy. denne type innkallingstrening kalles jaktinnkalling og har vist seg å være svært effektiv.
Man kan også legge seg på bakken og leke med hunden dersom man liker det.
Godbiter/mat
Det er ikke alle hunder som er glad i å leke, og for en slik hund er det ikke mulig å belønne med leke på dette tidspunktet. Disse hundene må lære seg å like å leke for man kan bruke leke som belønningn i trening. Husk at leker er ikke en belønning hvis ikke hunden synes det er belønnende. For disse hundene er det mat man bør bruke. Hva hver enkelt hund synes er godt varierer, men prøv å få belønningen til å vare en stund. Enten ved at maten i seg selv tar tid å spise, eller at hunden må jage den i hånden eller jobbe med å få den ut av hånden. Forslag til «inkallingsmat» kan være våtfor, vom, tørket kyllinghals, leverpostei, baconost osv.
Det bør være noe ekstra godt som hunden ellers ikke pleier å få. Det er lurt å ha med seg flere typer mat i tilfellet hundens matpreferanser forandrer seg fra dag til dag.
Kos og klapp
De færreste hundene foretrekker kos og klapp som belønning fremfor mat og leke. Noen hunden liker det, og da må man vite hvordan hunden liker å bli kost med. Det kan godt brukes som tillegg til leking og mat. De fleste hunder liker ikke at man bøyer seg over dem, klemmer og holder fast, og klapper dem på hodet. Kos med måte, og ta hensyn til hva hunden forteller deg og hva den liker. Selv om noen påstår at man kan kun belønne med kos og klapp og få en sikker innkalling, vil jeg påstå at det da er andre mekanismer som styrer «lydigheten» enn at hunden gjør alt for å få klapp av eieren sin. Det er en helt annen diskujon som jeg ikke skal ta her.
Som en del av Siddis instruktørkurs del 3 som omhandler problematferd har vi fått i oppgave å finne en hund med problematferd og lage ett treningsopplegg. Jeg jobber med dvergschnauzeren Kira, som er redd for mennesker. Når hunder oppfatter noe som farlig, har de fire valg i forhold til hvordan de skal reagere, det vi kaller for de fire F’ene: flight, fight, freeze og fool around. På godt norsk vil dette si at hunden kan velge å flykte, bruke aggresjon som å utagere eller sloss, fryse til, og å gjøre noe annet, som for eksempel å vise lekeadferd eller å snuse i bakken. En hund som velger å flykte kan være like redd som en hund som velger å bruke aggresjon, men det er ofte når hunder velger å bruke aggresjon at det skaper størst problem for eierne.
Kira reagerer tidvis med å flykte, som oftest ved å dra i båndet for å komme unna mennesker eller barn når det blir for mye for henne, men dessverre reagerer hun som oftest med aggresjon. Hun reagerer med å bjeffe, og hun kan også nappe i bukseben. Hun er redd de fleste typer mennesker bortsett fra unge jenter, og hun er spesielt redd for barn og menn. Bjeffingen skjer hjemme i hagen, på terrassen og inne når det passerer folk eller det er folk utenfor. På tur bjeffer/utagerer hun både på kloss hold og på avstand, avhengig av menneskene som passerer.
Film av Kiras utagering mot mennesker på tur
Kira har vært redd for mennesker siden hun kom i hus ved åtte ukers alder, og det tok flere besøk av meg før hun fant ut at jeg ikke var farlig. Dette er ikke normal valpeadferd, da valper flest springer rett bort til fremmede for å slikke dem i ansiktet. Dette gir oss en indikasjon på om valpen er trygg på mennesker, og det at valper hopper på mennesker er derfor det jeg vil kalle ett ”luksusproblem.” Det er mye lettere og raskere å lære en hund å slutte å hoppe på mennesker enn å fjerne en hunds redsel for mennesker.
Det er likevel fullt mulig å redusere hunds redsel for mennesker, og til det kan vi bruke flere metoder; gradvis tilnærming, motbetinging, og flooding. Gradvis tilnærming (desensitisering) går ut på å utsette hunden for det som er skummelt, men med så liten styrke at redselen raskt reduseres, og hunden slutter å bry seg om det som var skummelt. Motbetinging vil si å belønne hunden hver gang hunden ser mot det som er skummelt (”kindereggøvelsen”), for slik å erstatte hundens redsel med en forventning om å få belønning. Den siste metoden er flooding. Denne metoden anbefales ikke da den går ut på å utsette hunden for det som er skummelt frem til den ikke lengre bryr seg, og det er veldig lett å få motsatt effekt, nemlig at hunden blir enda mer redd.
Film av Kiras utagering i nærheten av huset:
Kira utagerer mer og kraftigere i nærheten av huset, noe som kan tyde på at hun tør å bruke kraftigere signaler når hun er der hun føler seg tryggest. Med andre ord betyr det at hun ikke viser like mye aggresjon ute på tur ikke nødvendigvis at hun er mindre redd, men at hun kanskje ikke tør å vise det i like stor grad.
I treningen av Kira brukes gradvis tilnærming i tillegg til motbetinging for å få en mest mulig effektiv trening. (Se gjerne film om gradvis tilnærming og motbetinging i tidligere innlegg på min blogg) Eierne har fått i oppgave å å trene på kinderegg både ute i passering og hjemme, trene på å springe vekk dersom de havner i en situasjon Kira ikke takler, kontaktlyd, og på å gå pent i bånd. De har også trent på kontakt, sittøvelser, håndtering, og target på post-it lapp som kan brukes til å feste på mennesker. Disse øvelsene står beskrevet på ett utdelt skjema, hvor det skal krysses av hvor mange økter de har trent på øvelsene. Jeg har i tillegg laget en liten treningsdagbok hvor de skal notere ned hva som har blitt gjort og når det ble gjort.
I løpet av treningsopplegget vil hun i tillegg til treningen også gå på iharmoni, for å se om det kan ha effekt. Iharmoni er ett naturpreparat som visstnok skal ha samme effekt som legemiddelet clomicalm.
Å gå i bånd er noe av det mest unaturlige en hund gjør, et eller annet rundt halsen, magen eller brystet strammer så kommer man plutselig ikke dit man vil. Av og til nykker det, plutselig kan du dra deg dit du vil, bare du drar hardt nok, så får du bare gå rett ved foten til mennesket, og slik fortsetter det med masse uforståelig ubehag og av og til en godbit.
Å gå i hånd kan være slitsomt både for hund og eier. Jeg gikk selv både blitt rådet til en haug med forskjellige teknikker og løsninger- alt fra struphalsbånd til å stå stille når hunden trakk, men jeg synes aldri metodene var dekkende for mitt problem. Alt ble prøvd med beste intensjon, og jeg prøvde å følge metodene fult ut, mange løsninger hadde nok fungert om jeg virkelig hadde gått inn for det, men når jeg hadde prøvd å stoppe hver gang hunden dro i båndet å jeg på de 10 turene jeg prøvde det på ikke kom ut av gårdsrommet gav jeg dette opp, vi prøvde også å snu hver gang hunden dro med noe lunde samme resultat.
Jeg gikk i mange år å nappet (stakkars) Mira i båndet, og sa «fot». Det eneste dette førte til var at
1. Hun gikk fint i båndet i cirka to sekunder (hvis vi nappet hardt nok, noe som måtte være hardere og hardere for fortsatt å ha effekt, det sier seg selv at dette blir nokså inhumant etter en stund)
2. Hun fikk skader i nakken (vi gikk til kiropraktor med henne, og hun fant mye spenninger og låsninger mellom nakkevirvlene.)
3. Hun ble usikker på andre hunder. Når hun dro mot hunder nappet vi i båndet, nappet i båndet forbindes med hunden, Mira blir redd den andre hunden og utagerer for å jage den bort.
Når du skal lære en hund å gå pent i bånd er det endel ting som bør ligge tilrette. En bør ha trent kontakt, noe lunde kontroll på stressnivået og hunden bør ikke være redd.
Enkleste måten å forklare gå pent i bånd på er å vise med valpen min, Loke.
Fremgangsmåte:
1. Belønn all kontakt under hele turen.
2. Begynn treningen i slutten av turen når hunden ikke må på do eller er kjempe gira.
3. Stopp når hunden drar i båndet.
a) Vent på kontakt – Belønn.
b) Bruk en kontaktlyd for å få kontakt. -Kun om det tar veldig lang tid før hunden tar kontakt, å gå pent i bånd skal være en god vane, og ikke noe du skal gå hele hundens liv å mase om.
c) Snu å gå andre vei, evt. gå i en liten runding om du er nødt til å gå samme vei.
4) Belønn slakkt bånd.
Dette fungerer dersom hunden ikke har store forventninger, og er trygg. For at en hund ikke skal bygge seg opp enorme forventninger, og «ta helt av» når du skal ut på tur er det lurt å trene ro ut døren. Dvs. Belønn hunden for å være i ro, den skal helst sitte eller ligge, du trenger ikke bruke kommando her, det skal bare bli en god vane at når du går til døren setter hunden seg ned og venter til du har kledd deg, båndet er på, bruk gjerne ordet «fri» (eller andre ord) når hunden får lov til å gå ut. Tren litt på det samme på utsiden også, nå har du et kjempe bra utgangspunkt for en rolig tur, du forebygger en super stressa hund på tur, du har kontroll på hunden ut døren og slipper å tenke på alle de tingene den kan gjøre galt mens du kler deg.
Dersom du har en hund som er redd, og trekker i båndet, må redselen reduseres eller fjernes før evt. båndtrening kan starte. En hund som er redd har også et høyt stress nivå. Den prøver å komme seg bort fra det skumle hele tiden, og da er det ikke naturlig at hunden går og slapper av ved siden av deg.
Mistenker du at hunden din trekker i båndet fordi den er redd kontakt en akademisk utdannet atferdterapaut, f.eks. Siri Linnerud eller Arne Aarestad som holder til i Stavanger.
Tegn på at hunden din trekker i båndet fordi den er redd kan være (en vanlig tur der du pleier å gå.):
* Trekker mer forbi hunder som bjeffer/»skumle ting» som eks. noe nytt der hunden din pleier å gå tur.
* Hunden vil ikke ha noen godbiter, eller bare svært gode godbiter (spiser ikke= tydelig signal på at hunden er for redd og stressa).
* Kaver seg fram uten noe spesielt mål (spinner på asfalten hele eller store deler av turen)
Så nå er det bare ut å prøve, så kommer du inn igjen og legger inn en kommentar om hvordan det gikk!
Jeg vil ha en hund som er trygg på mennesker. Men.. Ikke så trygg at han hopper opp på Gud og hvermansen… Eller ikke så trygg at han velger andre mennesker fremfor meg på treningsbanen.
Jeg vil ha en hund som er trygg på andre hunder. Men… Ikke så trygg at han stikker av fra meg når han ser en hund 50 meter unna (på andre siden av veien)… Eller ikke så trygg at han velger å leke med de andre hundene når jeg vil trene fellesdekk.
Jeg vil ha en hund som er rolig. Men… Ikke så rolig at det eneste han kan lære på en treningsbane er fellesdekk… Eller ikke så rolig at vi aldri kan leke og herje ute i hagen.
Jeg vil ha en hund som er leken. Men… Ikke så leken at man ved ethvert måltid har leken i en hånd og gaffelen i den andre… Eller ikke så leken at man bruker 10 min ekstra hver gang man skal ut fordi man ikke finner to make sko noe sted i huset.
Jeg vil ha en hund som er aktiv. Men… Ikke så aktiv at man aldri kan sitte mer enn sekunder av gangen, for noe må skje… Eller ikke så aktiv at det må legges ny parkett i stuen hvert halvår.
Altså, for å si det enkelt. Jeg vil ha en hund som er rolig når vi får gjester hjemme, men leker for full guffe i stuen når jeg vil trene. Han skal elske mennesker, men alltid velge meg fremfor dem. Jeg vil han skal leke med andre hunder når vi går på tur i skogen, men absolutt ikke når vi er på treningsbanen. På tur skal han gå akkurat i mitt tempo, ikke dra i båndet, og være glad og fornøyd hele tiden.
Jeg har ofte sett hunder, både valper og voksne, som utagerer (les bjeffer, knurrer og drar i båndet) når det kommer barn på sykkel, skateboard eller barn som løper fort forbi.
Hvorfor viser hunden aggresjon mot barn? Er den sint og vil “ta” barnet?
Når en hund viser aggresjon mot barn er grunnen som oftest at hunden ikke har hatt tilstrekkelig kontakt med barn, og ikke har fått mulighet til å bli trygg på barn. Så det er redselen for barn som gjør at hunden utagerer. Hunden forteller med denne oppførselen at den ikke liker seg i situasjonen og vil ved hjelp av aggresjon forsøke å “jage” vekk det skumle, i dette tilfellet barnet. Jo større fart barnet beveger seg i jo reddere vil hunden bli.
Er hunden i tillegg i bånd (noe den jo oftest er) har den ingen mulighet til å “flykte” fra “faren” og behovet for å gi beskjed blir mye større enn om hunden hadde vært løs og hatt mulighet til å springe bort fra “faren”, slik den ville gjort om den levde i naturen .
En annen årsak kan være at hunden har blitt utsatt for barn som har hatt en oppførsel som har skremt den som valp/ unghund, eller blitt håndtert av barn på en måte som oppleves som ubehag /straff.
Hvordan kan vi forebygge dette?
Sosialisering er noe av det viktigste man kan gjøre for å få hunden trygg/tilvendt, og dermed unngå slike problemer. Det er viktig å la valpen få hilse på og bli vant til å omgås unger i bevegelse fra første dag du har fått den hjem. Man kan f. eks ta valpen med på tur og stå på avstand og se unger som leker i en barnehage eller skolegård. Det er viktig å være så lenge i situasjonen at valpen/hunden blir trygg og er rolig. Slik sosoalisering er viktig overfor alle individer som hunden vil treffe i sitt daglige liv. Det også viktig å trene på dette i forskjellige miljø, slik at hunden blir trygg på levende individer (mennesker og hunder, event. hester kyr osv) enten det er i nærområdet hjemme, eller på nye steder.
Det som er viktig å være klar over er at hverken barnet eller hunden kan stilles til ansvar for sine handlinger. Det er hundeeier som har det hele og fulle ansvar og eventuelt barnets foreldre hvis barnet håndterer hunden på en skremmende eller ubehagelig måte.
Jeg går på instruktørkurs del 3 hos Siddis Hundeskole, som gir opplæring i trening av hunder med adferdsproblemer. I den forbindelse jobber jeg med hunden Lucky. Lucky utagerer mot barn, og da i særdeleshet barn i “fart”. Vi (jeg og eier) har trent med Lucky på grunnøvelser som, kontakt, kontakt med forstyrrelser, passeringstrening, og kinderegg-øvelsen, du kan lese om alle disse øvelsene i Arne Aarrestads bok som heter 100% positiv hverdagslydighet. Grunnøvelsene må være godt innlært før vi kan ta fått på selve “problemtreningen”.
Lucky trakk seg vekk når man tok hånden frem for å klappe han. (kan skyldes ubehagelig opplevelse i forbindelse med at han har blitt klappet, og vi tror det har vært i forbindelse med at barn har villet hilse på Lycky da han var mindre). V har derfor også måtte trene på “å bli tatt på” eller håndteringstrening da han synes dette var veldig skremmende. Trening på problemadferd kan oppleves som “kjedelig” fordi man må gå gradvis frem, og hele tiden tilpasse treningen til hunden.
Med Lucky har vi sett stor fremgang når det gjelder håndtering. Første gang jeg traff han fikk jeg ikke ta på han i det hele tatt, men kun etter et par uker kom han og satt seg i fanget mitt. Her har eier gjort en veldig god jobb og trent litt hver eneste dag. Han er fremdeles litt forsiktig når han treffer nye mennesker men han tar kontakt i trygge omgivelser, og bjeffing på voksne mennesker er nesten helt borte. Vi kommer til å trene videre fremover mot vårt mål, som er å kunne passere barn (og voksne) som beveger seg fort, uten at Lucky blir så redd at han utagerer med bjeffing.
For hunder som er usikre/redd barn vil det være mye mer skummelt om barnet er i bevegelse enn om det står i ro. Så lenge det er i ro har hunden kontroll, men i fart forsvinner denne kontrollen og de blir da veldig skumle og må jages vekk. Slik som jeg reagerer når jeg ser en hoggorm f. eks, Det er ikke så skummel så lenge den ligger i ro men når den bevegerseg blir jeg straks mye mer på vakt og vil helst trekke meg lengst mulig unna. Hvis jeg da ble holdt fast ville det mest sannsynlig kommet noen lyder fra meg også Når man ser et barn som kommer”susende” i full fart kan det være lurt å trekke seg litt vekk slik at avstanden blir større mellom hund og barn, hvis man har tid og mulighet til det. Dette vil gjøre situasjon mindre skremmende for hunden og sjansen for at hunden utagerer vil kunne bli redusert.
Det som er viktig å huske på er at det er naturlig adferd for hunden å beskytte seg selv når den blir redd, og ville jage det skumle vekk, men dette passer dårlig sammen med våre normer og regler i samfunnet. Og slikt er heller ikke akseptabelt. Vi skal ikke akseptere at hunden kan utgjøre en fare for barn (eller voksne).
Det må under treningen fokuseres på årsak og ikke på symptom. En hund som er redd og blir korrigert/påført ubehag/straff vil IKKE bli mindre redd av det, den vil kun lære at den ikke skal bjeffe/utagere når det kommer barn forbi. Og resultatet av dette kan være at hunden går direkte i angrep, fordi den har lært at hvis den knurrer og/ eller bjeffer, for å jage vekk “faren” så kommer det et ubehag. En hund vil alltid forsøke å unngå det ubehagelige, men redsel som er en følelse, vil alltid være sterkere.
Det er disse hundene vi kan lese om når det snakkes om at hunden angrep “uten” forvarsel. Dette kan være fordi hunden har oppplevd at “forvasel” fører til ubehag, og dermed slutter den med dette. Eller hunden har gitt masse dempende signaler (gjesping, slikking rundt munnen, snu seg vekk osv) som eier ikke har sett, eller forstått. Det er derfor viktig å ha en viss kunnskap om hundens “språk” for å kunne tolke og forstå hunden. Hunden kan IKKE norsk og vi som hundeeiere må forsøke å forstå hundens signaler (språk)
Jeg håper alle som har hunder som viser aggresjon mot mennesker tar kontakt med en hundetrener som jobber med slike adferdsproblemer hos hund. Dette er IKKE noe som går over av seg selv, men som kan være lett å jobbe vekk hvis man starter tidlig og får et godt samarbeid mellom eier og hund. Et samarbeid som består av tillit og trygghet som er
bygd på positive treningsmetoder Det er umulig å gjøre en hund trygg ved hjelp av ubehag eller straff.
Mange sliter med at når hunden spiser eller har funnet en gjenstand – så kan den vise tendenser til aggressiv atferd når man nærmer seg. Så hvorfor gjør hunden egentlig dette? Og hva i alle dager kan man gjøre når man merker tendenser til dette? Hva om det er barn i huset?
Ifra en hunds syn er alt den har i munnen og har fått tak i – dens. Om man forsøker å ta ifra hunden noe den synes er viktig for den kan det oppstå farlige og ekle situasjoner – i verstefall bittskader. Noen merker det først på hunden om man bare tilfeldigvis nærmer seg hunden når den spiser – gjerne ikke før hunden starter å knurre høylydt og flekke tenner. Da har den gjerne allerede sendt ut flere signaler man har oversett, naturlig nok fordi man kanskje var opptatt med noe annet, og ikke hadde fokus på hunden i det øyeblikket – eller at man enkelt ikke forstår alle avstandsøkende signalene hunden prøver å sende oss.. Men hva sier egentlig dette oss om hunden? Og hva gjør man i en slik situasjon?
Er det en aggressiv hund?
Prøver den å dominere oss?
Forsøker den å klatre på rangstigen?
Er hunden herskesyk?
Er den i trassalderen?
Skal jeg akseptere slik oppførsel ifra hunden?
Bør vi irettesette den og vise at vi ikke tolererer slik oppførsel?
Når hunden har begynt å vise tendenser til å forsvare mat eller gjenstander ovenfor mennesker – må man gjøre noe med dette. Dette er nå noe hunden har lært – og plutselig kan det oppstå en farlig situasjon hjemme. Men hva kan man gjøre?
I bunn og grunn må man understreke at dette er ikke noe hunden gjør for å «trasse» eller bevisst «være slem» på noen måte.. Dette er ikke hunder i stand til rett og slett. Det handler heller ikke om at den forsøker å være sjef eller skal ta over husholdningen på noen som helst måte. Rang eksisterer heller ikke på tvers av arter (hund vs. mennesker) så der kan vi heldigvis også bare slappe av. MEN noen må man gjøre, tiltak bør settes igang snarest! Men hva kan man egentlig gjøre? Og hvordan skal man gå frem?
Først må vi få hunden til å forstå at vi ikke er noen trussel for hunden, den skal ikke være redd for at vi skal ta ifra den noe som den ser på som viktig. Vi er IKKE en konkurrent, ingen her skal hverken vinne eller tape noe. Vi må få snudd denne situasjonen som hunden ser på som utrygg – til noe trygt. Nøkkelord her er tillit og trygghet. Dette må trenes på for å få oppnå -og man må få riktig hjelp. Spesielt om det er barn med i bildet. Barn skal aldri settes i noen form for «oppdrager-rolle» overnfor en hund. Det at en hund kanskje tolererer «alt» ifra barna, skal ikke bety at barn skal ha rett til / lov til å være ubehagelige med hunden på noen måte. Ingen hunder er 100% «bitesikre». Hunder og andre dyr har krav på at vi behandler og omgås dem på en skikkelig måte, noe et barn ikke er i stand til. Dette er de voksnes ansvar å sørge for at skjer!
Første bud ; ta kontakt med en kyndig atferdskonsulent. Denne personen vil hjelpe deg gjennom treningen, og legge tilrette treningen etter din hunds grad av forsvar og denne aggresjons-atferden. Dette vil variere ifra hund til hund.
Viktige ting å huske på imellomtiden;
Aldri la barnet og hunden være uten oppsyn av foreldre/voksne – spesielt ikke i situasjoner der forsvaret kan muligens finne sted (steder hvor det kan finnes mat eller gjenstander/leker hunden kan finne på å forsvare). Mat hunden en plass den får være helt ifred, og respekter tegn som at hunden «fryser seg», stivner eller viser andre tegn til utilpasshet – fjern deg om du er usikker. Man kan i verste fall få skader om man ikke respekterer hundens rett til å forsvare maten sin. Om knurring og flekking av tenner forekommer, og ikke respekteres – kommer «angrepet» som kan resultere i nettopp, bittskader.
Aldri korriger, straff eller fjern det hunden forsvarer. Det eneste du oppnår med dette er å gi hunden en bekreftelse på at den ikke kan stole på deg, og at den bør føle seg utrygg når du nærmer deg noe den har, og vil bli enda mer motivert til å forsøke å fjerne deg..
Tenk selv om du for eksempel sitter sulten med en super middag foran deg etter en hard dag på jobb, og noen bare kom å fjernet denne? Så klart vil du forsøke å hindre at dette skjer igjen! 😉
Forebygg!
La valpen spise i fred og være ifred med gjenstander/leker ifra den komme inn i huset.
Lær inn «bytt» ifra starten om den har noe i munnen du er nødt å ta ifra den – «slipp»=her får du noe bedre. Bytt med en «super-godbit» og ros! Få hunden til å forstå at når du nærmer deg i slike situasjoner – venter det noe enda bedre enn det den har – kanskje en ekstra god godbit i matskålen i tillegg?
Be atferdskonsulenten om hjelp til hvordan du skal gå frem med barn i hus.
Så til slutt..
Som nevnt tidligere – oppsøk en dyktig atferdskonsulent og forbred deg på å bruke tid på og jobbe med hunden for å oppnå tillit og trygghet til deg. Du styrer ressursene respektfullt og rettferdig. Til dette finnes ingen «quick-fix» løsning som på tv-skjermen. Dette dreier seg om å bygge om relasjon til hunden din. Få en selvsikker og trygg hund 🙂
Gjerne kom med kommentarer, synspunkt og dine forslag til hvordan man kan ta tak i slike problemstillinger:)
Da er årets siste valpekurs ferdig, og jeg har lyst å fortelle om en av valpene som gjorde dypt inntrykk på meg. Den var så veldig redd! På vei inn i ridehallen, gikk den så langt unna de andre valpene som mulig med senket bakkropp og flakkende blikk. Hvis en av de andre valpene viste interesse, så sprang den bak beina til ”mor” og klynket.
Etter hvert ble den tryggere, og kunne fint jobbe med ”mor” så lenge det var god avstand til de andre. Når de andre valpene var opptatt med sitt, var den nyskjerrig på dem. Den kikket og begynte å gå mot dem, men hvis den andre valpen snudde seg, hev den seg rundt og sprang så langt båndet var og la seg ned med ryggen til.
Den var også litt usikker på mennesker. Vi hadde en liten hilse-runde der èn og èn valp ble sluppet løs i hallen og kunne hilse på menneskene, både voksne og barn var tilstede. Valpen hilste fint på noen, men andre valgte den å overse. Noen ganger rygget den også bort fra folk. En gang under kurset kom ett nytt menneske nokså brått på den, og da fikk vi et fullt utfall med knurring og bjeffing.
Valpen er en 6 mnd gammel hannhund av terrier-rase. Den ble kastrert før 8 ukers alder. Denne valpen ble igjen hos oppdretter og solgt 12-13 uker gammel. Eieren fortalte også at da de var og hentet valpen sin, så fikk de ikke lov til å hilse på mammaen.
Dette er jo bare trist. Disse opplysningene sier noe om at sjansen for at denne hunden skal vokse opp og bli en trygg og harmonisk hund til glede for familien sin, dessverre kan være liten.
Terrier-rasene er avlet for å ha et offensivt forsvar. Det vil si at når hunden blir stresset eller truet, skal den reagere med aggresjon og gå til angrep. Dette har med de opprinnelige arbeidsoppgavene disse hundene ble brukt til. Så selv om denne lille valpen foreløpig reagerer med dempende signaler, som å snu seg vekk og trekke seg unna, så er det sannsynlig at det snart vil endre seg.
Kastrering er et hett tema, og jeg har ikke klart å finne noe litteratur som omhandler så tidlig kastrering som før 8 uker. Det er et faktum at kastrering ikke er tillatt i Norge uten at det er en medisinsk grunn ( Dyrevelferdsloven § 9). Forskning tyder på at testosteron har en effekt på selvtilliten, og når du tar bort hormonet, blir hunden generelt mer engstelig (veterinær og atferdskonsulent Gry Eskeland i Hundesport nr 10, 2011). Kastrering kan forverre eller være årsak til problematferd hos hund (Gry Løberg: http://www.manimal.no). Det finnes derfor en sjanse for at denne valpen vil ha vanskeligere for å bli trygg enn andre.
Valpen ble igjen hos oppdretter til den var 12-13 uker. Det vil si at den viktige sosialiseringsfasen var forbi da eier overtok hunden. Eier visste ingenting om hva oppdretter hadde gjort for å sosialisere valpen, om den hadde fått hilse på mange fremmede, trygge hunder eller om den var blitt vant med ulike mennesker, både barn og voksne. Rent statistisk så gjør oppdrettere lite av denne utrolig viktige jobben. Hunder som er levert sent er overrepresentert i statistikken over problemhunder. (Gry Løberg: http://www.manimal.no).
Hvorfor fikk de ikke se mammaen til valpen, og hvorfor er det så viktig? Fordi redsel har en høy arvelig faktor. Det er svært viktig at begge foreldredyrene er stabile, trygge hunder. Når man skal kjøpe valp, bør man hilse på både mor og far (hvis det er mulig). Man bør treffe hundene ute på et fremmed sted, for da får man se hvordan de reagerer på omgivelsene, både når det gjelder andre hunder, forbipasserende mennesker og lyder i miljøet. Hvis oppdretter ikke går med på dette, eller foreldredyrene reagerer med frykt – så velg en annen!
Hjertet mitt blør for denne lille valpen! Og eieren! Hun har hatt en hund før, som døde tidligere i år, 15 år gammel. Denne hunden ble stygt angrepet for en del år siden, og var fryktelig redd andre hunder etterpå. Så nå ønsket de seg virkelig en hund som kunne omgåes andre hunder. Sist hun gikk på valpekurs, ble det undervist i helt andre metoder enn det hun lærte nå. På kurset kjøpte hun boka ”100% positiv hverdagslydighet” av Arne Aarrestad. Hun er fullt innforstått med at det kun er positive treningsmetoder som kan virke for dem. Frykt kan bare ikke kureres med straff!
Her er de rådene hun fikk:
Kun trene belønningsbasert.
Trene ”Kindereggøvelsen” (motbetinging) på folk på tur og folk som passerer hagen deres, og trene på hunder på god avstand. Beskrivelsen finnes i boka.
Sørge for at valpen får mange positive opplevelser med fremmede mennesker. De skal ikke være overstrømmende hyggelige i møte med valpen, men la valpen få komme frem til dem i sitt tempo og deretter hilse rolig.
La valpen få være sammen med voksne, rolige hunder som har tid til å bli værende helt til valpen blir trygg. Det vi så på valpekurset var at når en av de andre valpene viste interesse, så fikk valpen en voldsom reaksjon. Men etter en stund ble den trygg igjen og oppførte seg ”normalt” selv om den andre hunden fremdeles var på samme avstand.
Gå parallelt i bånd. Gå tur sammen med en annen, rolig hund men med avstand i mellom. Avstanden skal være så stor at valpen ikke reagerer mer enn at den viser litt interesse for den andre. Når valpen virker trygg og begynner å interessere seg for omgivelsene også, kan hundene gå litt nærmere hverandre (gradvis tilnærming).
En rolig tur med hunden rundt nabolaget er ikke en selvfølge for alle. Hunden trekker i båndet, hører ikke etter og bjeffer om noen skulle nærme seg.
Uheldigvis er dette hverdagen for mange hundeeiere. De prøver sitt beste for å få kontroll, men slikke problem er ikke noe enkelt for hvermannsen å takle uten proffesjonell hjelp.
Tilbake til spørsmålet hvorfor bjeffer hunden min på naboen? Vis vi ser bort fra at hunden elsker naboen, og er helt gal etter å komme seg bort å snike kos, står vi stort sett alltid igjen med et alternativ. Hunden er redd. Det er ikke alltid like lett å skjønne at hunden er redd, men når man ser nærmere blir det ofte veldig tydelig, spesielt for folk som har litt kunnskap om hundens språk.
Når hunden møter en trussel har den fire alternativ, den kan stikke av, fryse (stå helt i ro), lukte litt rundt og late som ingenting eller sloss. Hunder som bjeffer tørr ikke lenger å snuse rundt eller fryse, og de er ofte i bånd så de kan ikke stikke av. Før hunden går til angrep vil den prøve å jage bort det skumle, de prøver dempende signal (for eksempel å snuse i bakken, slikke seg rundt munnen osv.), de har prøvd å fryse, men dette legger ikke hvermannsen merke til, han tusler bare videre intetanende på tur lykkelig uvitende om hva hunden prøver å formidle. Naboen som kommer gående ser rett på hunden og begynner å snakke til den. For en uredd hund betyr ikke dette annet en kos, men for en redd hund kan et direkte blikk være en trussel.
Hunden buser frem og begynner å bjeffe på naboen. Eieren skjønner ingenting. Hunden ble aggressiv uten forvarsel hører en alt for ofte.
Eierens reaksjon er å kjefte på hunden, ikke bare fordi slik oppførsel ikke er akseptabel, men det går ganske hardt innpå eieren at den snille hunden plutselig har blitt aggressiv. Man begynner å lure på om man kan stole på hunden sin, og dette er ganske uroligende for en hundeeier.
Man kan ofte gruble svært lenge på hvordan det har skjedd, er hunden omplassert kan du lure på hva hunden har opplevd, har du hat den fra den var valp kan du lure på om foreldrene til hunden din var ustabile så hunden din har et dårlig utgangspunkt, eller om forholdene hos oppdretter var dårlige, eller kanskje hunden har hatt en skremmende opplevelse. Uansett årsak til at ting har blitt som de har blitt har du nå fire alternativ, du kan omplassere hunden, overse problemet, avlive hunden, eller du kan sette i verk tiltak for at hunden din skal bli trygg.
At hunden bjeffer mot en person en gang er sjelden årsak til at folk velger å avlive eller omplassere hunden. Å overse problemet eller unngå problemet er noe enkelte velger, det kan eskalere, det kan forsvinne når hunden blir eldre viss det er en unghund, og den får mange gode opplevelser med folk og den generaliserer dette, eller det forbli slik resten av hundens liv.
Det siste alternativet er å sette i verk tiltak. Da kan du spørre deg selv:
Hvilke tiltak skal til for at min hund skal bli trygg?
Noen svar fra forskjellige her kan være:
– La hunden møte mange nye folk.
Fornuftig, men pass på at dette, vertfall i begynnelsen, er i kontrollerte former så hunden ikke blir mer skremt. Få menneskene til å stå helt i ro, det er hunden som skal ta kontakt. Om hunden kommer helt bort og ikke strekker seg for å nå personen kan hunden få godbiter av personen.
– Sett tydelige grenser for hunden, og vis at du er flokkensleder.
Oversatt til norsk betyr dette at du skal kjefte på/ta hunden så den ikke tør å bjeffe, dette fungerer hvis den blir mer redd deg enn det den er redd for. Det sier seg selv at hunden ikke blir mer trygg av dette.
Mennesker er heller ikke i rang med hunder, hunder er en egen art. En rangordning er innenfor en art. Dette forstås nokså enkelt når man vet at rangen er til for å unngå krangling i kampen om en ressurs som f.eks. parring. En hannhund bryr seg svært lite om eieren sin når det gjelder å komme seg til en tispe med løpetid, problemene kommer når du har to hannhunder som møter en løpsk tispe.
– La folk gi hunden godbiter.
Veldig bra sålenge dette er på hundens premisser, ikke prøv å lokk en redd hund bort til deg, dette fører ofte til at hunden blir skremt igjen og reaksjonen neste gang den treffer en person bli mer voldome. Dette er fordi du lokker hunden til å gjøre noe den egentlig ikke tørr, når personen da gjør en liten bevegelse skvetter hunden voldsomt.
– Gå tur med andre.
Kjempe lurt sålenge hundens reaksjon ikke er for voldsom mot folk, og personen(e) du går tur med overser hunden. Her får hunden masse tid til å roe seg ned, ingen av personene ser på hunden og hunden vil etterhvert slappe av med folk rundt seg.
Noen som kommer på flere tiltak som kan settes iverk? Legg inn en kommentar ,så legger jeg ut på dette innlegget med kommentarer under (:
Når man ser et barn som kommer”susende” i full fart kan det være lurt å trekke seg litt vekk slik at avstanden blir større mellom hund og barn, hvis man har tid og mulighet til det. Dette vil gjøre situasjon mindre skremmende for hunden og sjansen for at hunden utagerer vil kunne bli redusert.
100% positive hundetrenere 