Hvorfor viser noen hunder aggresjon mot barn?

Jeg har ofte sett hunder, både valper og voksne, som utagerer (les bjeffer, knurrer og drar i båndet) når det kommer barn på sykkel, skateboard eller barn som løper fort forbi.

Hvorfor viser hunden aggresjon mot barn? Er den sint og vil “ta” barnet?

Når en hund viser aggresjon mot barn er grunnen som oftest at hunden ikke har hatt tilstrekkelig kontakt med barn, og ikke har fått mulighet til å bli trygg på barn. Så det er redselen for barn som gjør at hunden utagerer. Hunden forteller med denne oppførselen at den ikke liker seg i situasjonen og vil ved hjelp av aggresjon forsøke å “jage” vekk det skumle, i dette tilfellet barnet. Jo større fart barnet beveger seg i jo reddere vil hunden bli.

Er hunden i tillegg i bånd (noe den jo oftest er) har den ingen mulighet til å “flykte” fra “faren” og behovet for å gi beskjed blir mye større enn om hunden hadde vært løs og hatt mulighet til å springe bort fra “faren”, slik den ville gjort om den levde i naturen .

En annen årsak kan være at hunden har blitt utsatt for barn som har hatt en oppførsel som har skremt den som valp/ unghund, eller blitt håndtert av barn på en måte som oppleves som ubehag /straff.

Hvordan kan vi forebygge dette?

Sosialisering er noe av det viktigste man kan gjøre for å få hunden trygg/tilvendt, og dermed unngå slike problemer. Det er viktig å la valpen få hilse på og bli vant til å omgås unger i bevegelse fra første dag du har fått den hjem. Man kan f. eks ta valpen med på tur og stå på avstand og se unger som leker i en barnehage eller skolegård. Det er viktig å være så lenge i situasjonen at valpen/hunden blir trygg og er rolig. Slik sosoalisering er viktig overfor alle individer som hunden vil treffe i sitt daglige liv. Det også viktig å trene på dette i forskjellige miljø, slik at hunden blir trygg på levende individer (mennesker og hunder, event. hester kyr osv) enten det er i nærområdet hjemme, eller på nye steder.

Det som er viktig å være klar over er at hverken barnet eller hunden kan stilles til ansvar for sine handlinger. Det er hundeeier som har det hele og fulle ansvar og eventuelt barnets foreldre hvis barnet håndterer hunden på en skremmende eller ubehagelig måte.

Jeg går på instruktørkurs del 3 hos Siddis Hundeskole, som gir opplæring i trening av hunder med adferdsproblemer. I den forbindelse jobber jeg med hunden Lucky.  Lucky utagerer mot barn, og da i særdeleshet barn i “fart”. Vi (jeg og eier) har trent med Lucky på grunnøvelser som, kontakt, kontakt med forstyrrelser, passeringstrening, og kinderegg-øvelsen, du kan lese om alle disse øvelsene i Arne Aarrestads bok som heter 100% positiv hverdagslydighet. Grunnøvelsene må være godt innlært før vi kan ta fått på selve “problemtreningen”.
Lucky trakk seg vekk når man tok hånden frem for å klappe han. (kan skyldes ubehagelig opplevelse i forbindelse med at han har blitt klappet, og vi tror det har vært i forbindelse med at barn har villet hilse på Lycky da han var mindre). V har derfor også måtte trene på “å bli tatt på” eller håndteringstrening da han synes dette var veldig skremmende.  Trening på problemadferd kan oppleves som “kjedelig” fordi man må gå gradvis frem, og hele tiden tilpasse treningen til hunden.
Med Lucky har vi sett stor fremgang når det gjelder håndtering. Første gang jeg traff han fikk jeg ikke ta på han i det hele tatt, men kun etter et par uker kom han og satt seg i fanget mitt. Her har eier gjort en veldig god jobb og trent litt hver eneste dag. Han er fremdeles litt forsiktig når han treffer nye mennesker men han tar kontakt i trygge omgivelser, og bjeffing på voksne mennesker er nesten helt borte. Vi kommer til å trene videre fremover mot vårt mål, som er å kunne passere barn (og voksne) som beveger seg fort, uten at Lucky blir så redd at han utagerer med bjeffing.

For hunder som er usikre/redd barn vil det være mye mer skummelt om barnet er i bevegelse enn om det står i ro. Så lenge det er i ro har hunden kontroll, men i fart forsvinner denne kontrollen og de blir da veldig skumle og må jages vekk. Slik som jeg reagerer når jeg ser en hoggorm f. eks, Det er ikke så skummel så lenge den ligger i ro men når den bevegerseg blir jeg straks mye mer på vakt og vil helst trekke meg lengst mulig unna. Hvis jeg da ble holdt fast ville det mest sannsynlig kommet noen lyder fra meg også :)  Når man ser et barn som kommer”susende” i full fart kan det være lurt å trekke seg litt vekk slik at avstanden blir større mellom hund og barn, hvis man har tid og mulighet til det. Dette vil gjøre situasjon mindre skremmende for hunden og sjansen for at hunden utagerer vil kunne bli redusert.

Det som er viktig å huske på er at det er naturlig adferd for hunden å beskytte seg selv når den blir redd, og ville jage det skumle vekk, men dette passer dårlig sammen med våre normer og regler i samfunnet. Og slikt er heller ikke akseptabelt.  Vi skal ikke akseptere at hunden kan utgjøre en fare for barn (eller voksne).

Det må under treningen fokuseres på årsak og ikke på symptom. En hund som er redd og blir korrigert/påført ubehag/straff vil IKKE bli mindre redd av det, den vil kun lære at den ikke skal bjeffe/utagere når det kommer barn forbi. Og resultatet av dette kan være at hunden går direkte i angrep, fordi den har lært at hvis den knurrer og/ eller bjeffer, for å jage vekk “faren” så kommer det et ubehag. En hund vil alltid forsøke å unngå det ubehagelige, men redsel som er en følelse, vil alltid være sterkere.

Det er disse hundene vi kan lese om når det snakkes om at hunden angrep “uten” forvarsel. Dette kan være fordi hunden har oppplevd at “forvasel” fører til ubehag, og dermed slutter den med dette.  Eller hunden har gitt masse dempende signaler (gjesping, slikking rundt munnen, snu seg vekk osv) som eier ikke har sett, eller forstått. Det er derfor viktig å ha en viss kunnskap om hundens “språk” for å kunne tolke og forstå hunden. Hunden kan IKKE norsk og vi som hundeeiere må forsøke å forstå hundens signaler (språk)

Jeg håper alle som har hunder som viser aggresjon mot mennesker tar kontakt med en hundetrener som jobber med slike adferdsproblemer hos hund. Dette er IKKE noe som går over av seg selv, men som kan være lett å jobbe vekk hvis man starter tidlig og får et godt samarbeid mellom eier og hund. Et samarbeid som består av tillit og trygghet som er
bygd på positive treningsmetoder :) Det er umulig å gjøre en hund trygg ved hjelp av ubehag eller straff.

BB

 

Reklame

Hvorfor bjeffer hunden min på naboen?

En rolig tur med hunden rundt nabolaget er ikke en selvfølge for alle. Hunden trekker i båndet, hører ikke etter og bjeffer om noen skulle nærme seg.

Uheldigvis er dette hverdagen for mange hundeeiere. De prøver sitt beste for å få kontroll, men slikke problem er ikke noe enkelt for hvermannsen å takle uten proffesjonell hjelp.

Tilbake til spørsmålet hvorfor bjeffer hunden min på naboen? Vis vi ser bort fra at hunden elsker naboen, og er helt gal etter å komme seg bort å snike kos, står vi stort sett alltid igjen med et alternativ. Hunden er redd. Det er ikke alltid like lett å skjønne at hunden er redd, men når man ser nærmere blir det ofte veldig tydelig, spesielt for folk som har litt kunnskap om hundens språk.

Når hunden møter en trussel har den fire alternativ, den kan stikke av, fryse (stå helt i ro), lukte litt rundt og late som ingenting eller sloss. Hunder som bjeffer tørr ikke lenger å snuse rundt eller fryse, og de er ofte i bånd så de kan ikke stikke av. Før hunden går til angrep vil den prøve å jage bort det skumle, de prøver dempende signal (for eksempel å snuse i bakken, slikke seg rundt munnen osv.), de har prøvd å fryse, men dette legger ikke hvermannsen merke til, han tusler bare videre intetanende på tur lykkelig uvitende om hva hunden prøver å formidle. Naboen som kommer gående ser rett på hunden og begynner å snakke til den. For en uredd hund betyr ikke dette annet en kos, men for en redd hund kan et direkte blikk være en trussel.

Hunden buser frem og begynner å bjeffe på naboen. Eieren skjønner ingenting. Hunden ble aggressiv uten forvarsel hører en alt for ofte.

Eierens reaksjon er å kjefte på hunden, ikke bare fordi slik oppførsel ikke er akseptabel, men det går ganske hardt innpå eieren at den snille hunden plutselig har blitt aggressiv. Man begynner å lure på om man kan stole på hunden sin, og dette er ganske uroligende for en hundeeier.

Man kan ofte gruble svært lenge på hvordan det har skjedd, er hunden omplassert kan du lure på hva hunden har opplevd, har du hat den fra den var valp kan du lure på om foreldrene til hunden din var ustabile så hunden din har et dårlig utgangspunkt, eller om forholdene hos oppdretter var dårlige, eller kanskje hunden har hatt en skremmende opplevelse. Uansett årsak til at ting har blitt som de har blitt har du nå fire alternativ, du kan omplassere hunden, overse problemet, avlive hunden, eller du kan sette i verk tiltak for at hunden din skal bli trygg.

At hunden bjeffer mot en person en gang er sjelden årsak til at folk velger å avlive eller omplassere hunden. Å overse problemet eller unngå problemet er noe enkelte velger, det kan eskalere, det kan forsvinne når hunden blir eldre viss det er en unghund, og den får mange gode opplevelser med folk og den generaliserer dette, eller det forbli slik resten av hundens liv.

Det siste alternativet er å sette i verk tiltak. Da kan du spørre deg selv:

Hvilke tiltak skal til for at min hund skal bli trygg?

Noen svar fra forskjellige her kan være:

– La hunden møte mange nye folk.

Fornuftig, men pass på at dette, vertfall i begynnelsen, er i kontrollerte former så hunden ikke blir mer skremt. Få menneskene til å stå helt i ro, det er hunden som skal ta kontakt. Om hunden kommer helt bort og ikke strekker seg for å nå personen kan hunden få godbiter av personen.

– Sett tydelige grenser for hunden, og vis at du er flokkensleder.

Oversatt til norsk betyr dette at du skal kjefte på/ta hunden så den ikke tør å bjeffe, dette fungerer hvis den blir mer redd deg enn det den er redd for. Det sier seg selv at hunden ikke blir mer trygg av dette.

Mennesker er heller ikke i rang med hunder, hunder er en egen art. En rangordning er innenfor en art. Dette forstås nokså enkelt når man vet at rangen er til for å unngå krangling i kampen om en ressurs som f.eks. parring. En hannhund bryr seg svært lite om eieren sin når det gjelder å komme seg til en tispe med løpetid, problemene kommer når du har to hannhunder som møter en løpsk tispe.

– La folk gi hunden godbiter.

Veldig bra sålenge dette er på hundens premisser, ikke prøv å lokk en redd hund bort til deg, dette fører ofte til at hunden blir skremt igjen og reaksjonen neste gang den treffer en person bli mer voldome. Dette er fordi du lokker hunden til å gjøre noe den egentlig ikke tørr, når personen da gjør en liten bevegelse skvetter hunden voldsomt.

– Gå tur med andre.

Kjempe lurt sålenge hundens reaksjon ikke er for voldsom mot folk, og personen(e) du går tur med overser hunden. Her får hunden masse tid til å roe seg ned, ingen av personene ser på hunden og hunden vil etterhvert slappe av med folk rundt seg.

Noen som kommer på flere tiltak som kan settes iverk? Legg inn en kommentar ,så legger jeg ut på dette innlegget med kommentarer under (:

Aggresjon mot hunder

Case:

Simba er en border collie blanding på 7 år. Han utviklet et aggresjonsproblem mot andre hunder som han slet med fra han var 3 til 6 år. Dette var et stort problem for Simba og alle i familien som ville lufte ham. Han hadde et utrolig stort stressnivå med disse symptomene:

Symptomer

-dra i båndet

-lete/scanne omgivelsene med blikket etter andre hunder

-piping og til tider hyling

-kraftige utfall mot andre hunder i bånd og løs

-klarte ikke stå stille lenge nok til  tisse (løp videre mens han tisset)

-gjorde aldri nummer to ute på tur, kun i hagen der det var trygt

-pesing

-gjeteadferd

Redsel er årsaken

Årsaken til Simbas problem var helt klart redsel. Han var redd de andre hundene og brukte aggresive signaler/ avstandsøkende signaler for å få dem vekk fra seg. Angrep er jo det beste forsvar.

Ingen sosialisering

Det er et par ting som har skjedd og ikke skjedd i livet til Simba som har bidratt til å øke redselen hans. For det første så fikk vi streng beskjed av veterinæren at Simba ikke måtte treffe andre hunder før vaksinen hans var i orden rundt 12 uker. Dette var vi forsiktige med, noe som gjorde at Simba gikk glipp av den viktigste sosialiseringsperioden frem til 3 måneder. Dette kan ha gjort at han alltid har bært denne usikkerhet/redselen med seg uten at den var veldig synlig.

Straffebaserte metoder

Senere ble simba trent til å gå pent i bånd ved å ble nykket i båndet. Han fikk også nykk i båndet da han stirret på andre hunder og båndet ble stramt. Dette ekstra ubehaget ble assosiert med de andre hundene og redselen hans for hunder økte.

Veien mot en sosial Simba

Følgende tiltak og endringer satte jeg i gang for å fjerne problemet.

1. Slutte med alle stressende aktiviteter som kasting av tennisball og pinner i 10-20 minutter i strekk

2. Mer mental stimuering i form av lydighetstrening og triks

3. Mer tur i langline og lange bånd istedet for korte bånd

4. Passeringstrening med fremmede hunder på lang avstand (kinderegg, motbetinging)

5. Ikke sette Simba i situasjoner han ikke takler som utløser stress og redsel (gå tur der mange hunder går tur og liten plass til å trekke seg vekk)

6. Positive metoder: ikke noe bruk av ubehag.

7. Mye ro trening og selvkontrolltrening

8. Helt til slutt: få springe løs med andre hunder…

Det tok ca. 6 måneder fra jeg snudde livet hans på hodet til jeg kunne stole på han med andre hunder løs. Ikke så verst, jeg synes selv det gikk fort ettersom han var totalt asosial og ikke til å stole på i det hele tatt. Vi lærte inn grunnferdighetene som står i Arne Aarestads bok «100 % positiv hverdagslydighet», for å kunne komme i posisjon til å trene når hunder kom forbi. Dette består av disse øvelsene: kontakt, kontaktlyd, gå bakover, sitt-øvelser, kinderegg, springe fort vekk og gå til sides. Innlæringen og bruken av disse står i boken.

Da Simba var trygg nok til ikke å få utfall på andre hunder på tur i bånd, begynte jeg å slippe han løs med langline med hunder som var nokså trygge. (PS: takk til alle mine hundevenner som har ofret bikkjene for Simba). Han var nokså anspent og hadde kort lunte de første 10-20 turene, en ble merkbart bedre fra tur til tur. Han vant tilbake mye av språket sitt, og tok seg tid til å snuse på de fremmede hundene. Dette virket som et mirakel 🙂 Det var veldig kjekt å kunne vise lillebroren min fremgangen hver gang han kom hjem fra Bergen. Idag er Simba fremdeles litt asosial i og med at han humper litt på fremmede hunder, men han trekker seg hvi han føler seg truet. Dermed blir det sjeldent bråk!